Monday, April 29, 2002

We were very different, and chose very different paths for our lives. But once upon a time back at elementary school and up to junior high school Anne-Guri, Tove and Kari were very important for me. Anne-Guri with her quick intelligence and temper to match her bright red hair, Tove with her sarcastic comments and independent common sense, and Kari with her generous confidence and general friendliness towards the world were among my best friends.

It's 25 years this year since we left the school where we were all in the same class, and we have hardly met since. But Anne-Guri and I are obviously, somehow, in touch. She wrote an email, out of the blue, checking if I was still here at this email address. I thought that was cool, and replied. The day after she wrote me - do I have the text to "Aldri Meir" by Hartvig Kiran? She had made a search for it on the net and found that we both had it spinning in our heads on the same day!!! (see the post from April 24th). So here it is, for one of those bright, headstrong, wonderful girls from Ålesund, who understands these words perfectly in the language of the heart as well as the mind:

Aldri meir
Hartvig Kiran

No har eg venta her nok.
Eg står her stiv som en stokk
og er så frosen og så trøytt at tåra renn.
Men aldri om du må tru
eg står og gret fordi du
er likså lite til å tru som andre menn.
Kven skulle trudd du var slik,
men støtt var mannen seg lik
ifrå Kong Salomo til siste konfirmant.
Og den som takkar er eg
at du er inkje for meg
og sa eg anna var det lygn og ikkje sant.

Aldri meire,
aldri meire skal du sjå meg
stå ved nattetid og vente på din veg.
Aldri meire
skal du få å seia på meg
at eg går ikring og gjeter dine steg.
Reis ifrå meg!
Kven som vil, kan gjerne få deg!
Den som bryr seg blanke sytten, det er eg.
Aldri meire
vil eg høyre eller sjå deg,
du må aldri tru at eg er glad i deg.

I morgon kjem du vel radt
og vil ha ringen din att,
og versågod! når du vil vera slik ein knøl.
For dermed skil det meg eitt
om han for alt det eg veit
er likså gullforgylt og falsk som du er sjølv.
Men om du kjem til mi dør
i natt og plystrar som før,
eg svarar ikkje, du er ute av mitt sinn.
Og let eg opp om ei tid
så er det berre fordi
eg trur det kanskje er ein annan som vil inn.

Aldri meire,
aldri meire skal du sjå meg
stå ved nattetid og vente på din veg.
Aldri meire
skal du få å seia på meg
at eg går ikring og gjeter dine steg.
Reis ifrå meg!
Kven som vil kan gjerne få deg!
Den som bryr seg blanke sytten, det er eg.
Aldri meire
skal min inste tanke nå deg
og fortelja deg kor glad eg er i deg.

No comments: