Nyhetsbildet er plutselig preget av utdanningsstoff, og alle har meninger om skillet mellom juks, forskningsjuks, og slurv. En minister har gått av, en annen står på kanten av stupet mens en komite vurderer masteroppgaven hennes. Sjokkerende?
Ikke hvis du har fulgt med på hvordan utdanningspolitikken
har forandret seg de siste 10-15 årene. I dag er universitetene under press til
å produsere, det vil si: få studenter igjennom. Og de skal ikke igjennom på
kurs som er interessante for å skape mer kunnskap generelt, men kurs som kan
skaffe studentene jobb etterpå. Samtidig er studiefinansieringen for studentene
redusert, og det er bare barn av familier med finansene i orden som har råd til
å være heltidsstudenter. I løpet av de årene jeg har vært underviser har
heltidsstudenten blitt borte fra landskapet, og alle jobber. Universitetene må
innføre obligatorisk oppmøte og tvinge studentene til å være tilstede,
studentene må velge fag ut fra hva som kan kombineres med jobb og inntekt, og
som vil gi dem en jobb etterpå, for de har til tross for jobb under studiene
stor studiegjeld og mange år på arbeidsmarkedet å hente inn, så de har en sjanse
til å en gang i framtiden få en ok pensjon.
På universitetene fører dette til at enkelte, populære fag
får voldsom søkning, mens andre står uten studenter. Og siden de færreste
underviserne har råd til å si «hvis jeg ikke kan undervise i mitt felt, så går
jeg», så er vi alle samarbeidsvillige, omstillingsvillige og lagspillere som
tar på oss å undervise, veilede og sensurere i fag og metoder hvor vi ikke har
vår suverene spisskompetanse. Likevel er det ofte ikke nok undervisere i faste
stillinger – for det tar lang tid å ansette og ikke minst utdanne kompetansen –
og universitetene leier inn hjelp til alle nivå, fra innføringskurs til
hovedfagsveiledning. Videre synker mulighetene til å fokusere godt,
storkontorer er virkeligheten på flere læresteder, noe som reduserer fokus over
tid, noe av det viktigste for å kunne gjøre presist og kritisk intellektuelt
arbeide. Arbeidsmiljøet blir dårligere, presset om produktivitet større, og som
vi vet fra absolutt alle yrker, når dette skjer, får vi flere feil og
arbeidsulykker. Ingen mister en arm, men noen blingser under veiledning, og plutselig
har vi en minister med en plagiert masteroppgave.
Samtidig skal studentene møte krav som var utviklet for et
heltidsstudium, studiet som yrke, åtte timer daglig, hver arbeidsdag. Og så er
det mange som sier at «så mye studerte studentene aldri.» Sannheten er at de
aller fleste gjorde det. Vi satt på lesesaler og i auditorium, pratet med kolleger
i kantina og hadde kollokvier, skrev og leverte oppgaver og leste på benker i
parken. Selvsagt satte vi opp studentrevyer, gikk på fester, drakk i helgene,
og gjorde alle studenttingene – på fritiden. Andre unge med full jobb har også
fritid. Det er faktisk lovfestet i Norge at folk skal kunne ha fritid.
Dessverre har studentene mistet denne retten.
Resultatet av dette er studenter som er ekstremt taktiske i
sine prioriteringer; det er viktigere å passere enn å få en god karakter.
Kombiner dette med ansatte som er ekstremt taktiske i sine prioriteringer; det
er viktigere å publisere og få fast jobb, opprettholde gjennomstrømmingen og
vise til høye søkertall enn å demonstrere kvaliteten til kandidatene. Dette er en
oppskrift på nettopp det vi ser i dag.
Selvsagt er juks og slurv helt forkastelig. Jeg har alltid
selv vært i den misunnelsesverdige posisjon at jeg har kunnet følge
forskningsprosjektene til studentene mine tett. Jeg har noen mistanker – en mamma
som sikkert skrev deler av en oppgave her, en kjæreste som leverte litteraturgjennomgangen
der – med hundrevis av oppgaver over tretti år er det helt sikkert noen som har
lurt meg. Likevel har vi i løpet av disse tretti årene forandret
utdanningssystemet i en retning som gjør juks ikke bare mulig, men også til en
rasjonell og økonomisk fornuftig strategi for flere parter enn en. Det er denne
politikken som nå er synlig på høyeste nivå i landet.