For my students

I am in the United States, and my students are having their last exam at the information study back in Volda. We have known each other for 2-3 years, and I know I will miss them when they have left, so this is the speech I should have held at the party tonight, starting right now.

Kjære alle sammen
Informasjonsutdanninga har vært min baby siden sommeren 1991, når jeg tok jobben i Volda. "Du blir informasjonsutdanningas mamma'" sa en god venn profetisk, og på mange måter har det vært sånn. Men det har ikke alltid vært enkelt. Det har vært kamper mot systemet, for å få drive utdanninga slik vi som jobbet med den mente var riktig, det har vært trefninger med studentene på grunn av alt fra ytre ting vi ikke kunne gjøre noe med, via ulike forventninger, til både min og studentenes manglende vilje og evne til å kompromisse. Det har slett ikke vært glatt, uproblematisk og likegyldig, for noen av oss.

Dette er kanskje det viktigste ved informasjonsutdanninga for meg. Den har aldri vært likegyldig. Vi forsøker å lære dere alt vi kan om kommunikasjon, om målgrupper, om metoder og teknikker, vi forsøker å gi dere alle redskaper vi kan til å klare dere der ute, men samtidig drømmer jeg om å kunne gi fra meg en liten ting, en ting som er viktigere enn alt annet, og som jeg vil at dere skal kunne når dere drar herfra.

Jeg vil at dere skal kunne stille spørsmål.

Samfunnet vi lever i er organisk og alltid i forandring. Når jeg tok hovedfag i Bergen, var Internettet noe vi måtte tigge oss til tid i høyteknologisenteret for å oppleve. Det året Palme ble myrdet tok jeg grunnfageksamen i medievitenskap, med Ketil Halse som sensor, og det gikk ikke så bra. Men jeg husket noen få viktige ting, for eksempel at Bergens Tidende kom ut i seks ulike eksemplar den dagen. Hvilke aviser trykker seks opplag på en dag nå? De legger ut oppdateringene på nettet, og jobber heller med det tunge stoffet til neste dags avis. I dag foreslo jeg å møte dere ansikt til ansikt på nettet, i stedet skriver jeg til dere på bloggen min. Den hadde jeg heller aldri drømt om den sommeren i 1991 når jeg dro fra mann og barn i Bergen for å begynne i ny jobb på et nytt og skremmende sted, sammen med det mest skremmende av alt - studenter. Alt jeg hadde å stille opp med var noen års utdanning og et intenst ønske om å kunne lære og å kunne gi.

I informasjon hører disse to tingene sammen. For å kunne kommunisere må du sette deg selv til side og se den du skal nå fram til, ellers snakker du bare til et speil. Du kommer ikke særlig langt ved å fortelle hva du vet, du må lete etter det den andre trenger å vite - du må åpne deg for den andre og se og lære. Men hvordan skal jeg kunne se et helt kull om gangen, og tre kull parallelt? Jeg lærte det de første årene, det var bare en måte å gjøre det på, og det var å bli glad i menneskene jeg sto ovenfor. Og jeg gjorde det, ble glad i studentene mine, lo og gråt med dem, danset av glede over gode karakterer, og sloss for rom, ressurser og muligheter i alle sammenhenger hvor jeg kunne.

Men studentene reiser fra meg, bare oppgavene blir igjen.

Det er mange år siden jeg lærte at jeg har et alt for sårbart hjerte til å kunne by det fram til dere alle hele tiden. Jeg må kunne si nei, jeg må holde meg til reglene, der er troll og monstre jeg ikke kan drepe for dere, der er juv dere selv må finne en måte å krysse. Men en gang i året kan jeg ta det fram, dette som gjør det meningsfullt å fortsette å undervise til tross for reformer, konflikter, dager som aldri blir lange nok og oppgaver som gjentas og gjentas i det uendelige, like steinen til Sisyphus, når den ruller tilbake ned bakken.

Sannheten er at jeg blir glad studentene mine, hver eneste en. Jeg kommer til å fortrenge dere litt etter hvert. Når dere ringer om 10 år kan det hende dere må minne meg om hvem dere er. Men akkurat nå, når dere skal pakke sammen og dra, kjenner jeg det. Det blir tomt i Volda uten dere.

Dere går selvsagt ut i verden uten å se dere tilbake. Det er både godt og riktig, dere skal det, verden ligger åpen foran dere, som den lå foran meg når jeg dro fra Bergen til Volda for å gjøre og bli noe jeg aldri hadde ventet. Og når jeg ser dere igjen, på fjernsynet, som praksisveiledere i en bedrift eller etat, som deltakere på en konferanse, voksne, kompetente, dyktige utøvere av det dere har valgt, så er jeg stolt og lykkelig over å ha fått gi dere noe med på veien fram dit.

Men husk at dere ikke har gått tre år i Volda uten å sette spor. Takk for at dere var her, mine studenter, og ga deres tid og nysgjerrighet.

Lykke til.