Fredag morgen, 6 februar, hadde Dagsnytt i NRK en nyhetssak om at kulturdepartementet setter av en million til opplysning om og forskning på problemskapende spillbruk. De sa imidlertid ikke "problemskapende spillbruk", de sa spillavhengighet. Mange mener dette er det samme, i alle fall ville en eventuell spillavhengighet være ganske problematisk. Imidlertid finnes det ikke noen diagnose som sier spillavhengighet. At norske media og enkelte grupper i den norske offentligheten, her representert ved NRK, på død og liv vil påprakke en gruppe en diagnose gjør den ikke til noen faktisk sannhet.
Det de gjør er imidlertid å skape en sosial sannhet. Saken slik den ble sendt på radioen var ganske ille. Den inneholdt alle de forventede ingrediensene, en bekymret mor, en interessert forsker som stort sett fikk si noen omtrentligheter og en ikke helt godt forstått melding om forskningsmidler om spillbruk. På Torsdagens Joingame møte ved universitetet i Oslo presenterte seniorrådgiver i Kulturdepartementet, Dag Asbjørnsen, nyheten saken sannsynligvis bygger på. I den sammenhengen presiserte han at Kulturdepartementet snakker om "problemskapende spillbruk". Han sa ingen ting om det NRK påsto i nyhetene:
Kulturdepartementet øker satsingen på dataspill, og jobber nå med en ny handlingsplan for å bekjempe avhengighetsproblemet.
Forsknings- og opplysningsmidlene som Kulturdepartementet satte av var, slik jeg oppfattet Dag Asbjørnsen, midler som skulle brukes til å finne ut hva problemskapende spillbruk er, og til å spre informasjon om dette. Når NRK presenterer dette som om Kulturdepartementet endelig vil utrydde spillavhengighet vil jeg i alle fall se/høre kilden til deres utsagn.
NRK påstår at et fenomen som er svært omstridt, og som spesialister som har arbeidet med feltet lenge avviser, er et faktum.
NRK trekker fram, først og fremst på nettsiden, andre problematiske saker som alle på ett eller annet vis har blitt tillagt spillavhengighet, mens de ikke trekker fram saker som sier noe annet. Dette er en form for ensidig rapportering som er noe helt annet enn god journalistikk.
Kanskje har NRKs reportere misforstått hva det vil si å være kritisk. Dataspillbransjen er i ferd med å bli veldig stor, og det er all grunn til å være kritisk til den. Et norsk eksempel er Dagbladets fokus på arbeidssituasjonen i Funcom. Internasjonalt er det flere ganger rapportert svært dårlige arbeidsforhold for ansatte i ulike spillfirma. Lange dager, lav jobbtrygghet og dårlig arbeidsmiljø er ikke uvanlige forhold for ansatte i bransjen. Med tanke på de svært mange programmererne og designerne som spesialiserer seg mot spill i norske utdanningssinstitusjoner er det grunn til å spørre om ikke nyhetsmedia forsømmer sitt samfunnsansvar når all kritikk av spillbransjen handler om kritikk av spillenes suksesskriterier, og ikke for eksempel ser på de framtidige arbeidsforholdene for alle disse entusiastiske studentene.
Det er all grunn til å spørre hvor pengene for spill går: hvem tjener på spillene? Spillbransjen er adskillig mindre dekket på dette feltet enn for eksempel musikk- og filmbransjen, og det sier ganske mye. Store multinasjonale selskap kjøper opp gode ideer og gjør dem til sine egne. De tar også over ideer gratis, ved at spillernes innsats integreres i spillene uten at de får betaling for det. Svært mange entusiaster arbeider mye med å gjøre spillopplevelsen bedre for seg selv og andre, og dette er gratis arbeidskraft for spilleiere som allerede tjener godt - hvorfor finnes det ikke et lett tilgjengelig system for å belønne denne innsatsen?
Forskerne får ikke tilgang til opplysninger om spillermassen, om sentrale element i utviklingsprosessen og om arbeidsprosessene i produksjonen: Er det akseptabelt at så store organisasjoner er så lite tilgjengelige for innsyn?
Dette er kritikk av spillbransjen som blir helt oversett i journalistenes "kritiske dekning av dataspill." Det er ganske enkelt å forstå hvorfor dette skjer. Det er veldig lett å finne folk som spiller mye, og andre folk som er bekymret for disse. En hvilken som helst journalist kan prate med foreldrene til noen ivrige dataspillere på ungdomsskolen, og vips har de en "kritisk sak" til et stort og kjent fenomen. Det er adskillig vanskeligere å sette seg inn i sosiale, økonomiske og politiske forhold som spillene blir produsert innenfor.
Det vi får er dermed en situasjon hvor journalistikken stempler en stor gruppe svært aktive spillere, påfører dem en ikke-eksisterende diagnose og er med på å rettferdiggjøre noe som kan være overgrep og frihetsberøvelse i godhetens navn. Når barn blir tvangsinnlagt på grunnlag av avvikende adferd blir det vanligvis knapt nok omtalt i pressen. Barn og ungdom har svært få rettigheter når deres foresatte ikke er fornøyd med deres adferd. Det hjelper ikke denne allerede svake gruppen at det blir akseptert i nyhetsmedia at enkelte blir tvunget til å kureres for adferd som vi faktisk ikke vet er det faktiske problemet, eller bare et symptom på helt andre og adskillig større problemer.
Utgangspunktet for den aktuelle nyhetssaken, og dermed denne bloggposten, var en rapport om at det skal komme litt penger til forskning på problemskapende spillbruk. Ja, det er veldig nødvendig med slik forskning. Det er imidlertid svært tungt å initiere forskning og forskningsformidling om hva spill er så lenge journalistikken er så ekstremt vinklet i en bestemt retning at det kan se ut som en systematisk fortiing av all uenighet med det rådende medieparadigmet. Hvor er det mediekritiske perspektivet i denne saken? Må vi som forsker på spill begynne å rapportere alle tilfeller av misrepresentasjon av våre utsagn til PFU? For å sitere fra vær varsom-plakaten:
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
Nei, jeg kritiserer ikke pressen for å stå på sin rett til å skrive om at mange bruker spill på en måte som bidrar til problemer, nå og i framtiden. Jeg kritiserer pressen for å ikke oppfylle sin plikt til å se på hvordan den utøver denne retten.
Posts
